Welcome to WordPress. This is your first post. Edit or delete it, then start writing!
·13 min lesetid
Europa ifølge Toje Åndelighet som maktpolitikk
Asle Tojes skildringer av dagens Europa blir stadig dystrere. Hva slags kommende verdensorden ser han for seg?
Hilde Sandvik·04/09/2025
Asle Toje sitter i Nobelkomiteen og beveger seg hjemmevant i internasjonale kristenkonservative nettverk. Han stiller med egen prest i Wolfgang Wees podkast, spiser middag med Putin i Sochi og har skrevet en trilogi bøker om Europas største utfordringer. Asle Toje er realisten som ikke bare beskriver makten, men også moraliserer over svakheten – som en dommer over et helt kontinent.
Toje har lenge vært en tydelig stemme i norsk og nordisk offentlighet: belest, velformulert og granskende. Han tilbyr kjølige og historisk forankrete analyse av makt, imperier og samtidskultur. Tekstene hans er kunnskapsrike og stimulerende. Men stadig oftere fremstår det – ikke minst i hans bidrag i Weekendavisen i sommer – som om han bare delvis sier hva han mener.
Toje inviterer leseren inn i et retorisk landskap der ideologiske og åndelige perspektiver smelter sammen til et illiberalt verdenssyn. Det skjer med stor intellektuell eleganse, men også med en underlig mangel på ideologisk åpenhet. Gjennom forsiktige parafraser og autoritetslån skaper han et rom der en stor fortelling kan klinge, om at fred og orden vokser frem av fellesskap og tro – ikke fra de liberale rettighetene. Tojes fortelling får gjenklang hos mange som opplever Vesten som moralsk desorientert og politisk utmattet. Men en så stor fortelling unndrar seg kritisk etterprøving – særlig når den ikke uttaler sitt ideologiske ståsted.
I sommer har jeg lest Tojes artikler i Weekendavisen, «Til middag med diktatoren i Kreml» (25.07.2025) og «Europas frivillige afsked med magten» (08.08.25), og hørt podkasten med norske Wolfgang Wee og presten Sakarias Ingolfsson (20.07.25). Alle viser det samme mønsteret: Kritikk av Vesten, opphøyelse av et åndelig fellesskap, avvisning av den liberale orden.
Gjennom podkastintervjuet, Russlandsreportasjen og hans analyser av Europas krise og det forsvarsløse Norden, trer et verdensbilde frem der den liberale verdensorden er svak, historien er en streng læremester – og en postliberal orden lokker i horisonten.
Tojes tvetydighet
Et særtrekk ved Tojes metode er tvetydighet. Han beskriver og antyder – men forplikter seg sjelden eksplisitt. Når kritikken kommer, kan han vise til at han «bare beskrev» et syn eller en tradisjon. Denne skrivemåten gir stort armslag i debatten, men lite transparens for leseren. I Weekendavisen-tekstene pipler sympatien frem, samtidig som premisser og konklusjon er uklare.
Rett før Norden gikk i dvale sommeren 2025, ble Toje invitert sammen med presten Sakarias Ingolfsson av podkasteren Wolfgang Wee til en samtale om bønn, frelse, menn, kvinner og verdens tilstand. Ingolfsson er Tojes «egen» prest i den lutherske frikirken Messiaskirken. Frikirken der Toje er medlem, oppsto først i 2005 som en reaksjon på den liberale norske statskirken i form av et husfellesskap i Oslo.
I Weekendavisen-artikkelen «Til middag med diktatoren i Kreml» skildrer Toje sitt møte med Vladimir Putin, i en ramme av Aleksandr Solsjenitsyns livsverk og moralske autoritet. I essayet «Europas frivillige afsked med magten» tegner han et bilde av et kontinent på vei mot selvforskyldt marginalisering. Ved første øyekast dreier det seg om tre forskjellige formater: en personlig og åndelig samtale, en journalistisk reportasje fra Russland, og en omfattende geopolitisk diagnose av Europas stilling. Ser vi dem i sammenheng, fremtrer en gjennomgående metode.
Autoriteter og fortellinger som moralsk ramme
Toje bygger konsekvent analysene sine rundt historiske skikkelser og intellektuelle autoriteter. I Kreml-artikkelen er det Solsjenitsyn som gir moralsk dybde til møtet med Putin. I teksten om Europas forfall er det Bismarck, de Gaulle, Thatcher, Nietzsche, Edward Gibbon og E.H. Carr som danner referanserammen. De er mer enn bare pynt. Valget av autoriteter signaliserer hvilke verdier som teller: styrke, orden, vilje til makt, historisk bevissthet og sivilisatorisk selvtillit. De fungerer som kontrast til dagens europeiske ledere, som fremstilles som «uimponerende» og «utopiske» (som det heter i «Europas frivillige afsked med magten»).
Gjennom Solsjenitsyn gir Toje klangbunn til et prosjekt som søker å gjenreise en verdibasert sivilisasjon i øst. I Tojes fremstilling er den ikke autoritær, men «åndelig», ikke illiberal, men «rotfestet». På denne måten blir Solsjenitsyn en brobygger mellom kulturkritikk og maktpolitikk. Men – og det er det oppsiktsvekkende – Toje unngår å nevne at Solsjenitsyns idéarv også rommer nasjonalisme, antisemittisme og et sterkt reaksjonært kvinnesyn. Han så blant annet på feminismen som symbol på sivilisatorisk dekadanse og advarte mot at et uavhengig Ukraina ville bli utnyttet av Vesten som en brekkstang mot Russland, ideer som i dag utgjør en del av fundamentet for Putins regime. Poenget er ikke at enhver omtale må romme hele mannen, men at Toje ofte lar de problematiske sidene ligge. Toje parafraserer også Solsjenitsyn på en måte som gjør det vanskelig å vite om det er hans egne tanker eller den russiske dissidenten vi hører. Han trenger ikke selv å si at Vesten er dekadent, feigt, forbruksorientert og moralsk svakt. Han lar Solsjenitsyn si det – men slik at leseren opplever det som Tojes egen diagnose: «Solsjenitsyn sagde engang, at ‘et samfunds styrke eller svaghed afhænger mere af samfundets åndsliv end af graden af industrialisering.» Er dette en historisk observasjon fra en russisk dissident – eller en aktuell diagnose av dagens Europa?
Når Solsjenitsyns verdensbilde – at åndsliv veier tyngre enn institusjoner eller økonomi – presenteres uten kritisk filter, blir det et retorisk grep som gir illiberale ideer moralsk autoritet.
Russerens verdensbilde omtales tvetydig gjennom uttrykket «den tænkende mands guide»:
Solsjenitsyn var ikke særlig imponeret over det samfund, han var flygtet til. I interview, artikler og taler kritiserede han den vestlige livsstil i skarpe vendinger, hvilket bringer os til Harvard-talen fra 1978, som er den tænkende mands guide til antivestlig tænkning i Rusland.
Solsjenitsyns verdensbilde flyter inn i Tojes egen avsenderposisjon.
Solsjenitsyn kan ikke avfeies, slår Toje så fast – fordi han er en «intellektuell og moralsk autoritet». Men er han det som dissident? Som Nobelprisvinner? Eller som antisemitt og kritiker av det liberale Europa?
Mangelen på markert kritisk distanse til det autoritære, til forestillingen om et fellesskap av åndelig enhet, gir teksten en ideologisk slagside Toje ikke erkjenner åpent.
Kritikken av den liberale verdensorden
Artiklene i Weekendavisen deler et kjernebudskap: Den liberale internasjonale orden er svak og selvbedragersk. I podkasten kobler Toje kritikken av Vesten til et religiøst fellesskap, og plasserer alternativer til den liberale internasjonale orden nettopp i tro, bønn og åndelig enhet. I «Europas frivillige afsked med magten» er kritikken gjennomgående og direkte: Han skriver om «utopiske eliter», «hatlover» som innskrenker ytringsfrihet, masseinnvandring, eksklusjon av den nye høyresiden og en politisk orden som har mistet viljen til makt. I teksten om Europa er det historikeren E.H. Carrs analyse fra The Twenty Years’ Crisis. 1919-1939 (1939) som brukes for å ramme inn kritikken. Carrs oppgjør med mellomkrigstidens liberale internasjonalisme – at den var verdensfjern, moralsk selvgod og militært naiv – brukes som kompass for dagens situasjon. Europa anno 2020-årene fremstilles som et kontinent styrt av ledere som har «lovfestet vildfarelser» og mistet kontakten med maktens realiteter. Men i en verden der forholdene mellom stater i århundrer har vært anarkistisk og bestemt av rå makt, har prosjekter som FN og Helsingforsavtalen vist at normer og institusjoner kan forskyve maktbalansen – et poeng som glimrer med sitt fravær i Tojes fremstilling.
Realisme som norm – og som profeti
I teksten om Europas forfall hviler analysen tungt på en klassisk realistisk forståelse av internasjonal politikk: Makt er altavgjørende, stater handler ut fra egeninteresse og svake aktører blir overkjørt. Dette er realisme slik den er formulert av tenkere som E.H. Carr og John Mearsheimer – i denne skolens selvforståelse en kjølig beskrivelse av verdens tilstand. Hos Toje får den et normativt tilsnitt: Dette er ikke bare slik verden er, men slik den bør være, og vi må handle deretter. Det gir teksten et preg av at analysen ikke bare vil forklare virkeligheten, men også bidra til å frembringe den. Når han beskriver Europa som uopprettelig svakt, uegnet til å forsvare seg selv, med ledere som er «uimponerende» og «utopiske», er det som om han ønsker å få rett – som om selve svakheten bekrefter en moralsk dom: Europa har syndet, og må nå stå til rette.
Etter møtet med Bismarck-statuen i Hamburg, lar han et stykke graffiti i sprittusj sette stemningen: «Alles verloren. Alt er tabt. Ordene slog mig. De virkede som en slags konklusion.» Han slår fast: «Det smertefulde er, at hovedårsagen til, at USA ikke tager hensyn til Europa, er, at vi er svage.»
Denne dømmende logikken henter energi fra mer enn geopolitikk. I den realistiske tradisjonen er makt den høyeste valutaen. I Tojes versjon blir svakhet ikke bare et sikkerhetsproblem, men et moralsk forfall.
Et brudd med realisme-dogmet
Problemet er at realismen, når den blir normativ og total, overser øyeblikk der makt ikke fikk det siste ordet. Domslogikken lukker øynene for det historien også viser: at maktbalansen iblant forrykkes av moralske gjennombrudd og institusjonelle rammer – fra avskaffelsen av slavehandelen og Langfredagsavtalen til nevnte Helsingforsavtalen, en rekke havkonvensjoner eller Svalbardtraktaten. Slike hendelser utfordrer forestillingen om at «makten rår» er en evig og ufravikelig lov. De viser at internasjonal politikk også formes av normer, mobilisering og ideer.
Det åndelige fellesskap som alternativ
Podkasten med Ingolfsson og Wee åpner døren til Tojes åndelige verdensbilde. Der taler han om bønn, frelse og kristendommens rolle i dagens verden. Kvinner nevnes knapt, og når Jesu oppstandelse kommer opp, omtales de første vitnene bare som «noen andre» – ikke som Maria Magdalena. Kjønnsrollen er tydelig: Kvinnen er kone og mor i et hellig ekteskap, med en biologisk og moralsk funksjon – som mor, bærer av ansvar og objekt for moralsk vurdering. I dette verdensbildet er det ikke et fremskritt at Nora går – eller at kvinner tar egne valg. I en samtale om abort, mer enn antyder Toje at det er hedonisme som presser unge kvinner til å ta abort: «Lenge levde vi i et narrativ om at Olga på Toten kom i ulykka og utsettes for ekstreme sosiale sanksjoner etter uekte barn. Men der vi er nå, så er det slik at jeg tror at kvinner som blir gravide, spesielt i 20-årene, er utsatt for et veldig sterkt press for nettopp å ta abort. ‘Jamen, Olga, du ødelegger jo utdannelsen din. Du får jo ikke alle de mulighetene til å ha sex med alle du ønsker å ha sex med, til å reise til alle de stedene du vil, og til å drikke all den chablisen som du har lyst til å drikke. Er det ikke enklere å bare bli kvitt det?’»
Putin og Trump «omgitt av kristne»
Samtalen viser hvordan begreper som kjærlighet og nestekjærlighet tolkes i tråd med en konservativ åndelig forståelse: Kjærlighet blir ikke et spørsmål om følelser, frihet eller kroppslig autonomi – men om sannhet, lydighet og orden. Kvinnelig seksualitet tematiseres i det hele tatt lite, men på et punkt omtales unge menns erfaring med kvinner som «hull», og Toje slår lattermildt fast at kjærlighet ikke handler om «hvor du stikker snoppen din». Slike tilsynelatende tilfeldige kommentarer viser hvordan han forstår kjønn og seksualitet som noe som må underordnes åndelig orden og moralsk kontroll.
I podkasten kommer også den mest bemerkelsesverdige forbindelsen mellom religion og geopolitikk: Toje hevder at både Putin og Trump er omgitt av kristne, og at de møtes i bønn. Han sier: «Takk og lov at det er noe sted mennesker kan møtes på et godt sted. Så akkurat nå er kristendommen viktig, selv om den ikke er i utstillingsvinduet.» Bønn kan åpenbart være et møtepunkt mellom mennesker, men dette er ikke bare et utsagn om tro; det er en geopolitisk posisjonering. Fred forstås her ikke primært som resultat av diplomatiske forhandlinger og maktbalanse, men som frukt av en metafysisk orden – et åndelig fellesskap som binder sammen ledere og nasjoner.
Se også
NRK og litteraturen Da bokkritikken forsvant fra radioen
Det farlige ved det besnærende
Tojes prosjekt er tiltrekkende. Det er velformulert, belest, spekket med historiske referanser og tilsynelatende nøktern analyse. Han sier sjelden noe som kan avvises som åpenbart ekstremt. I stedet inviterer han leseren og lytteren inn i et landskap der illiberale ideer får moralsk glans og intellektuell tyngde. Han har posisjoner og nettverk som gir ham både troverdighet og påvirkningskraft, og hans verv i den nå sterkt pressede norske Nobelkomiteen gir ham særlig tyngde i den offentlige samtalen.
Han har vært panelist på Jordan Petersons ARC-konferanse, han var en av få nordmenn som var invitert til Trumps presidentinnsettelse, og han er medlem av det internasjonale rådet til den svenske tankesmien Oikos, grunnlagt av Mattias Karlsson, kalt Sverigedemokratenes sjefsideolog. Karlsson er ellers en av de sentrale figurene i European Conservatives and Reformists (ECR) og tankesmien New Direction, der Toje også har deltatt som moderator. Selvfølgelig har Toje all rett til å delta hvor han vil. Spørsmålet er hvor han er på vei – og hvilket prosjekt han i realiteten tjener. I en tid der rettigheter reverseres i land etter land i Europa, som Ungarn, Polen og Italia, er dette spørsmål vi må våge å stille. Dersom svaret er en mer verdi- og autoritetsbasert samfunnsorden begrunnet i kultur, moral og fellesskap, hva er det så som skal ofres?
Rettigheter reverseres
Hva er Asle Tojes endelige horisont? En sterkere, mer homogen og åndelig rotfestet sivilisasjon i Europa? Et oppgjør med liberal pluralisme til fordel for en mer «enhetlig» orden? Viljen til makt som overordnet verdi? Han legger aldri frem et manifest. Men mellom linjene fremstår en visjon der politisk frihet og rettigheter kan ofres hvis de står i veien for noe mer autoritært: kulturell eller åndelig enhet.
Toje skifter stemme etter publikum. Når han skriver om et internasjonalt konservativt miljø, trekker han frem tenkere som gir tyngde til ideer om religion, åndelig gjenfødelse og illiberal styrke. Når han vender blikket hjemover til Norden, slik han gjør i den sommerens siste artikkel i Weekendavisen, tones religionen ned. Da er språket mer teknokratisk og historisk, viklet inn i geopolitisk realisme. Det uttrykker likevel det samme: en lengsel etter styrke, homogenitet og mobilisering. Toje opptrer som profet i den internasjonale konservative samtalen, og som tilsynelatende nøktern analytiker i nordisk offentlighet.
Hvorfor det betyr noe nå
Når slike visjoner fremmes av en person som både er en del av det offisielle Norge (Nobelkomiteen), står midt i den skandinaviske kulturdebatten og deltar i transnasjonale kristenkonservative nettverk, er de ikke lenger en idédebattens kuriositet. De er del av et strategisk prosjekt som kan påvirke hvordan vi forstår fred, demokrati og Europas fremtidige rolle. Nettopp derfor må vi lese Toje nøye. Vi må forstå hvilke ideer han bærer frem – og hva vi risikerer å miste hvis vi lar oss forføre av elegansen uten å stille de vanskelige spørsmålene.
Hvis Toje virkelig er de liberale verdiers ærlige venn, og det kan godt tenkes at han er, bør han vise det ved også å regne med det liberale demokratiets historiske høydepunkter – ikke bare dets svakheter. Å kritisere uten å forplikte seg er retorisk elegant; å erkjenne både seire og nederlag er derimot intellektuell redelighet.
Will the real Asle Toje please stand up
Jeg ønsker en tydeligere Toje som sier rett ut hva han vil – som ikke lar forlengst døde russiske dissidenter og britiske historikere bære budskapet for ham. Jeg savner at Tojes artikler leses og kommenteres med samme alvor og kritiske presisjon som han selv etterspør, når han i nærmest profetiske talemåter omtaler Vestens forfall.
Først og fremst ønsker jeg at han sier tydelig hva slags verden han ønsker seg. Slik kan de av oss som mener at Europa – selv med alle sine svakheter – er verdt å kjempe for, vite hva vi står opp mot. At Europas posisjon er sterkt utfordret, vil få bestride, og mange av Tojes deskriptive analyser kan være både interessante og presise. Selve anstøtssteinen er spørsmålet om hva medisinen skal være: fornyelse eller en autoritetsbasert samfunnsorden? Eller noe helt annet? Toje nøyer seg ikke med å analysere – han dømmer. «Svaghed forklædt som idealisme» er hans dom over Europas ledere. På ham selv passer formelen: ideologi forklædt som analyse.
Kanskje kan vi likevel ane hans tydelige posisjon i den siste artikkelen om Norden. Toje viser til trekongemøtet i 1914 og slutter med ordene: «Gud hjælper den, der hjælper sig selv.» I geopolitisk språkdrakt kan det lyde som nøktern realisme. «Det er ikke kjærlighet å være sentimental. Det er kjærlighet å stå fast, selv når andre faller,» sier Toje i podkasten med Wolfgang Wee. Mer enn analyse – et credo: styrke er dyd, svakhet synd. Når han igjen og igjen beskriver Europa som svakt og moralsk forfalt, og samtidig finner åndelig autoritet hos Solsjenitsyn, som advarte mot et uavhengig Ukraina, blir spørsmålet ubønnhørlig: Skal Norden stå alene – og la Ukraina gjøre det samme, og dermed betale prisen for et Europa som vender ryggen til sine liberale verdier?
Les Asle Tojes svar her.
Del dette:
Alle illustrasjoner av Andreas Töpfer.
Hilde Sandvik, f. 1970, er en norsk journalist og kommentator, tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende og programleder i radioprogrammet «Norsken, svensken og dansken».
Legg igjen en kommentar
Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *
Kommentar *
Navn *
E-post *
Nettsted
Stikkord
Hilde Sandvik vs. Asle TojeideologiilliberalismeReligionRetorikk
Lignende
Siste brev hjem Viktigheten av å lytte til folket
Det liberale dilemma Hvordan bevare rammene for demokratiet?
Hva er legitim politikk? Demokrati som uenighetsfellesskap
Hva som står på spill Når spillbrettet endres
Ekstravagant lesning
Følg med i litteraturen og idédebatten via Vagants nyhetsbrev
Påmelding
·7 min lesetid
Et fornyet Europa Realisme og åndelighet i geopolitikken
Ytringsfrihet, rettssikkerhet, religionsfrihet og politisk pluralisme er verdier vi ikke bare skal feire, vi må også praktisere dem.
Asle Toje·07/09/2025
Illustrasjon: Andreas Töpfer
Det er med en viss takknemlighet jeg leser Hilde Sandviks lange og grundige tekst om mine analyser og utgivelser. Bøkene i Europatrilogien (2012–2018) har til sammen solgt over 50 000 bind. Enkelte av podcastene jeg har deltatt i har 150 000 avspillinger. At noen tar seg tid til å lese, lytte og kritisere med alvor er et sunnhetstegn ved den offentlige samtalen.
Europa vakler på randen av økonomisk, politisk og kulturell krise. Det er naturlig at samtalen om hvor vi går – og hvorfor – blir opphetet, detaljrik og tidvis også personlig. Jeg ønsker derfor å besvare noen av de punktene Sandvik reiser, og samtidig klargjøre hva som faktisk er mitt prosjekt.
Konservativ, men ikke ideolog
Sandvik skriver at jeg «moraliserer over svakheten» i Europa, at jeg opptrer tvetydig, og at jeg lar gamle autoriteter tale for meg uten selv å ta et tydelig ideologisk standpunkt. Dette er en kritikk jeg ikke helt forstår. Jeg har, til forskjell fra Sandvik, åpent bekjent hvor jeg står politisk.
Jeg er konservativ, og jeg har aldri sett på meg selv som ideolog. Min oppgave er ikke å bygge en politisk trosbekjennelse, men å lese samtidens utvikling i lys av historien. For meg er autoriteter som Solsjenitsyn, Carr eller Bismarck ikke helgener, de er linser – de gjør det mulig å se dagens virkelighet i et perspektiv som løfter blikket mot horisonten.
Det er riktig at jeg ofte lar sitater og historiske stemmer tale. Det er ikke fordi jeg skjuler meg bak dem, men fordi jeg tror vår samtale om Europas fremtid trenger en historisk klangbunn. Vi står ellers i fare for å glemme at vår egen tid ikke er unik, men inngår i et lengre samspill mellom makt, ideer og åndelige strømninger.
Åndelighet i geopolitikken
Sandvik leser mine ord om bønn og tro som en slags tilslørt illiberal agenda. Her avslører hun seg selv, for Sandvik synes å mene at det er iboende suspekt å være konservativ kristen. Men la meg svare åpent: Ja, jeg mener at åndelighet spiller en rolle i geopolitikken. Historien viser at ideer, myter og religiøs tro har beveget nasjoner minst like sterkt som økonomiske interesser. At kristendommen i dag fortsatt binder sammen mennesker – også ledere – er et faktum, ikke en konspirasjonsteori.
Dette betyr naturligvis ikke at jeg ønsker et teokrati eller en autoritær stat. Tvi tanken. Jeg beskriver en realitet: at fellesskap bygges ikke bare på lover og institusjoner, men også på en felles fortelling om hvem vi er og hvorfor vi lever sammen. Når Solsjenitsyn minner oss om at åndslivet har betydning for samfunnets styrke, er det et korrektiv til vår tid, hvor altfor mye reduseres til juss, forvaltning og offerhierarkier.
Det er riktig som Sandvik påpeker at Nobelprisvinner Solsjenitsyns arv også rommer sider vi i dag bør ta sterk avstand fra. Jeg har aldri hatt noen interesse av å underslå dette, selv om Sandvik burde nevnt storverket GULag-arkipelet (1973–76), fortellingen om Stalins forbrytelser. Men å sitere en av 1900-tallets viktigste intellektuelle betyr ikke at man samtidig omfavner hvert ord han sa. På samme måte kan vi lære av Nietzsche uten å være nihilister, eller av Platon uten å vare for slaveri.
Jeg tror det er uklokt å se til historien med det mål å utdefinere enhver som ikke har samme holdninger som er god latin i dag. I alle fall ikke i demokratier; en slik fremgangsmåte er helst et trekk ved autoritære stater. Historien er et motsetningsfylt landskap av feilbarlige mennesker som likevel så noen sannheter verdt å diskutere.
Realismen i internasjonal politikk
Sandvik hevder jeg dyrker realismen ikke bare som analyse, men som norm. La meg klargjøre: Realismen i internasjonal politikk er først og fremst en teori om hvordan makt virker. Den er nøktern og ofte brutal – i likhet med virkeligheten vi nå lever i. Jeg har begått en bok om dette: Neoclassical Realism in European Politics (2012).
Når jeg beskriver Europa som svakt og politisk uegnet til å forsvare sine egne interesser, er det ikke fordi jeg ønsker det slik, men fordi jeg ser tegnene: redusert militær kapasitet, en politisk orden som skaper utfordringer den ikke klarer å forløse, og en avhengighet av USA som gjør oss stadig mer irrelevante.
Jeg skiller meg kanskje fra andre akademikere i at jeg mener virkeligheten bør erfares.
Men jeg er enig i at realismen alene ikke fanger hele bildet. Sandvik nevner viktige historiske eksempler der normer og institusjoner har endret maktbalansen – noe jeg anerkjenner. Nettopp derfor har jeg i flere tekster fremhevet at Vesten bør hegne om sine institusjoner, men samtidig ikke tro at disse alene kan beskytte oss dersom vi mister viljen til å forsvare dem, eller tillates at de kapres.
Når jeg bruker ordet «svakhet», er det ikke for å «dømme» kontinentet og hevde at det har kollapset moralsk. Jeg tror at Europa vil skjerpe seg, når det blir tvingende nødvendig. Jeg peker på en politisk og strategisk svakhet. Det smertefulle er at Europa selv har valgt denne posisjonen.
Ved å bygge ned forsvar, ved å gjøre oss avhengige av globaliseringen, ved å undervurdere de illiberale kreftene som vokser i vår nærhet, har vi gjort oss selv til en aktør som andre overser. Dette peker henimot et premiss for all forskning. Det er forskjell på å forstå og å ha forståelse for. Dette er grunnleggende i all samfunnsvitenskap.
Podkast-polemikk og å møte ideer i deres egne rom
Sandvik trekker frem enkeltutsagn fra podkastene med Wolfgang Wee. Jeg kan uttrykke meg både polemisk og lattermildt i et muntlig format, og det ligger over hundre timer med Toje-Wee ute på nett. Det er alltid mulig å tolke på verste måte når sitatene løftes ut av kontekst.
Jeg vil imidlertid være tydelig: Jeg tror på likeverd mellom menn og kvinner. At jeg kritiserer abort som en del av en kultur der selektiv moral og selvrealisering altfor ofte settes over ansvar, er ikke det samme som å ville frata kvinner rettigheter. Min kritikk handler om hvordan samfunnets fortellinger former valg, ikke om å dømme enkeltmennesker.
Det er korrekt at jeg deltar i internasjonale konferanser og samtaler, også i miljøer som ikke Hilde Sandvik ser på med velvilje. Hun glemte å nevne mine engasjementer i Pressens Faglige Utvalg, ErlikOslo, Nei til Atomvåpen, for FN, Ukrainas diplomatakademi eller EU. Jeg er ikke så lett å sette i bås.
Jeg mener at en intellektuell plikt nettopp er å møte ideer i deres egne rom, ikke bare i trygge seminarer der perspektivene som drøftes ikke er representert. At jeg har møtt Putin og Tony Blair eller deltar på arrangementer i konservative sammenhenger, gjør meg ikke til talerør for andres agendaer. Jeg skiller meg kanskje fra andre akademikere i at jeg mener virkeligheten bør erfares.
Se også
Kålhuekritikk
Og dette er mitt ankepunkt mot Sandviks tekst. Hun er skyldig i hva hun anklager meg for. Hun forteller ikke hva hun selv står for. Sandvik synes alltid å være å finne midt i flokken. Hun tror at til høyre for Høyre lever fascismen, men hun gadd aldri å finne det ut ved selvsyn.
Jeg kan godt like liberalisme. Jeg nikker som ei vingledokke når jeg leser John Stuart Mill. Liberalerne burde lese mer Mill og mindre Marx.
Mistenkeliggjøringen som gjennomsyrer teksten er tidvis vittig, ikke minst hennes irritasjon over at jeg ikke har sagt noe hun kan «ta» meg på. Det er en smule selvmotsigende å kritisere meg for å være frittalende og på samme tid skjule hva jeg egentlig mener?
Et Europa som igjen tar ansvar for seg selv
Så til hovedspørsmålet Sandvik reiser: Hvilken verden ønsker jeg meg? Her kan jeg svare mer direkte enn jeg ofte gjør i mine bøker. La oss tilgi henne at hun ikke har fått med seg at jeg ønsker et nordisk sikkerhetskompleks innenfor rammen av NATO, akkurat som Jens Stoltenberg. Eller at hun synes å tro at kriger vinnes av de som har retten på sin side. Lite i historien tyder på det.
Jeg ønsker et Europa som igjen tar ansvar for seg selv. Et Europa som ikke skyver byrdene over på USA, som ikke mister motet når konflikter krever offer, og som ikke lar seg forføre av den tanken at historien er slutt og at alt vil ordne seg.
Jeg mener Europa gjør klokt i å erkjenne sin kristne arv – ikke som tvang, men som kilde til moralsk forpliktelse, nestekjærlighet og ansvar. Jeg ønsker et Europa som forstår at fellesskap ikke bare er kontrakter, men også kultur, språk, minner og myter.
Dette betyr ikke at jeg avviser liberale rettigheter. Tvert imot: Ytringsfrihet, rettssikkerhet, religionsfrihet og politisk pluralisme er verdier vi ikke bare skal feire, vi må også praktisere dem. Men jeg tror ikke de kan blomstre dersom vi ikke samtidig har en felles fortelling som gir oss styrke til å forsvare dem.
Sandvik skriver at hun ønsker en tydeligere Toje. Jeg håper dette svaret kan være et skritt i den retningen. Jeg er forsker og forfatter, men også borger. Jeg ser svakheter, men jeg tror at Europa kan fornye seg. Jeg ser realismen som klok i dens fokus på å holde mørket på avstand, heller enn å bygge utopier.
Jeg ser farene ved illiberale alternativer, men jeg tror ikke vi kan møte dem med selvbedrag eller sentimentalitet. Mitt prosjekt – om man kan snakke om noe slikt – er ikke å rive ned, men å bevare, og å oppmuntre til at Europa finner tilbake til verdier som styrke, ansvar og fellesskap. Det er et prosjekt jeg mener vi bør kunne diskutere med alvor, slik Hilde Sandvik med sitt innlegg har gitt meg muligheten til å gjøre.
Tojes dobbeltmanøver Hva slags Europa ønsker vi oss?
Asle Toje mener Europa trenger en felles fortelling og kristen kulturarv for å forsvare liberale rettigheter. Men rettigheter som bare gjelder innenfor en åndelig ramme er ikke lenger liberale.
Hilde Sandvik·09/09/2025
Asle Toje har svart på mitt innlegg – og jeg vil gjerne svare tilbake. Ikke fordi vi nødvendigvis skal bli enige, men fordi dette handler om hvilke verdier som skal ligge til grunn i det Europa vi ønsker oss.
I teksten som satte diskusjonen i gang, skrev jeg at Tojes metode er tvetydig. Han viser til autoriteter og historiske stemmer, men lar i artiklene sine ofte være å markere avstand når disse stemmene står for illiberale eller reaksjonære posisjoner. I sitt svar erkjenner han at han bruker dem som «linser», men han svarer ikke på det jeg spurte om: Hvorfor velger han nettopp disse autoritetene – Solsjenitsyn, Bismarck og Carr – og ikke de som løftet frem frihet, likhet og rettigheter? Valget av kilder er aldri nøytralt. Det former budskapet.
Jeg spurte også hva slags verden han egentlig ønsker seg. Her er Toje tydeligere: Han ønsker et Europa som tar ansvar for seg selv, som erkjenner sin kristne arv, og som bevarer liberale rettigheter – betinget av en felles kulturell fortelling. Ja, det er et slags svar. Men han unngår det viktigste spørsmålet: Hvem og hva defineres som utenfor?
Et illiberalt premiss
Jeg spurte Toje om han vil ofre liberale rettigheter for kulturell enhet. Han svarer nei. Men i samme åndedrag legger han til at rettighetene ikke kan blomstre uten den kristne kulturarven som ramme. Det er her det illiberale premisset ligger: Rettighetene gjelder ikke i seg selv, men forankres i en åndelig ramme som trekker grenser mellom «inne» og «ute», «hellige» og «syndige».
Jeg kritiserte også Tojes uttalelser i podkaster om kvinner, abort og kjærlighet. Han svarer ved å si at han tror på likeverd, og at kritikken hans ikke gjelder enkeltmennesker, men «hvordan samfunnets fortellinger former valg». Det er vel og bra, men han forholder seg ikke til tonen, vitsene og de normative bildene han selv bruker – om unge kvinner som drikker chablis, eller unge menn som reduserer kvinner til «hull». Innsigelsene mine her handler ikke om hans intensjon, men om hvordan retorikken faktisk virker.
Det er ikke spørsmål om å bevare status quo, men om å styrke de liberale rammene i møte med nye realiteter.
Så utfordrer han meg: Han mener jeg skjuler hva jeg står for, at jeg står «midt i flokken». Men artikkelen min handlet ikke om hva jeg selv mener. Målet var å lese Toje så grundig og samvittighetsfullt som mulig.
Midt i flokken?
Mitt ståsted er tydelig: Jeg forsvarer det liberale demokratiet med utgangspunkt i «den nordiske modellen». Jeg mener dette er en modell Europa trenger mer enn noen gang. Det var det samme ståstedet jeg hadde da jeg forsvarte Jyllands-Posten og avisens daværende kulturredaktør Flemming Rose under karikaturstriden for tyve år siden, og det er det samme jeg har i dag, enten vi snakker om det «frelste blikket» eller om Europas fremtid.
Å forsvare trykking av Muhammed-karikaturene var den gangen alt annet enn en populær posisjon. Men å stå opp for Rose var å forsvare demokratiets grunnvoller i en tid da mange var villige til å gi etter.
Danmark bukket etter hvert også under for kravene og innførte en Koranlov.
I dag finnes det ingen «sentralposisjon» å søke ly i. Konsensus i mange land skyves stadig lenger mot høyre, mens deler av venstresiden – særlig i identitetspolitikken – har beveget seg langt inn i sin egen boble. Å kritisere illiberale tendenser er å gå mot strømmen. Når Toje likevel fremstiller det som at jeg skjuler meg, blir det en retorisk dobbeltmanøver: en kombinasjon av et offernarrativ – han selv står alene mot massen – og en nedvurdering av motstemmer som han velger å karakterisere som flokktro.
Menneske først, kristen så
Jeg deler Tojes syn på at man må vite hvem man er for å kunne forsvare seg. Men fra dette grunnleggende synet går vi i helt ulike retninger. Han griper til kristendommen som ordenens grunn. Jeg ser kjernen til hvem vi er i alt det som skapte det moderne Norden: rettsstaten, velferdsstaten, ytringsfriheten og de liberale rettighetene. Menneske først, kristen så.
Toje nevner knapt den rollen kvinner spilte i å forme denne samfunnsmodellen, og hvordan kampen for likestilling har vært avgjørende for å bygge de nordiske velferdsstatene. At Norden, med verdens høyeste andel kvinner i arbeid, også har bygd noen av de mest robuste velferdsstatene, er en historisk realitet. For meg er det her Nordens og deler av Europas styrke ligger – ikke i en gjenreisning av et åndelig fellesskap, men i en fornyelse av de verdiene som faktisk har vist seg å virke.
Frederiksen eller Meloni?
Jeg har sagt i podkasten Norsken, svensken og dansken at jeg står nærmere Mette Frederiksen enn Giorgia Meloni. De to statslederne har stått i spissen for et åpent brev som oppfordrer til en ny tolkning av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) for å legge til rette for en strengere migrasjonspolitikk. Når vi diskuterer Europa-konvensjoner og andre institusjoner, mener jeg, som Frederiksen, at Europa sammen bør fornye og endre mye av innholdet. Vi må styrke de liberale rammene i møte med nye realiteter.
Se også
NRK svarer Riley Kritikken flytter på seg – den forsvinner ikke
Frederiksens politiske arbeid viser at det er mulig å kritisere og reformere innenfor den liberale tradisjonen, med utgangspunkt i den nordiske modellen. Meloni står for noe annet – en vilje til å rive ned den liberale orden og erstatte den med autoritet, frykt og et skarpt skille mellom «oss» og «dem».
I dag finnes det heller ingen «sentralposisjon» å søke ly i.
På dette punktet er jeg og Toje uenige. Jeg ser et stort behov for reform. Men å gå bort fra de liberale grunnrettighetene er å rive ned selve fundamentet – og å føre oss inn i et samfunn jeg frykter.
Her viser realismen som Toje bekjenner seg til å være problematisk. Realismen hevder at stater alltid handler ut fra egeninteresse, og at makt kan forklare alt: Hvis et land utfører en «god handling», kan realisten si at det var fordi den tjente egeninteressen. Hvis et land velger solidaritet, er det også egeninteresse. Teorien blir uangripelig – og dermed også utestet. Den trenger ingen bevis. Den kan forklare Sovjetunionens dominans, men ikke hvorfor den brøt sammen. Den kan forklare stormaktenes egeninteresser, men ikke det europeiske fellesskapet som vokste frem av vilje til samarbeid.
Når realismen forklarer alt – og ingenting
Nettopp derfor er det så viktig å minne om alt som ikke passer inn i den realistiske modellen: institusjoner, normer, verdier, moralske gjennombrudd. Realismen kan forklare hvorfor makta rår. Men den kan ikke forklare hvorfor makten noen ganger mister grepet.
Toje vil underordne geopolitikken en konservativ åndelighet. Det er alt annet enn politisk realisme, og noe jeg håper vi kan diskutere videre. For det er et åpent spørsmål om Toje her tilbyr en analyse – eller et credo forkledd som analyse.
Jeg lurer fortsatt på: Mener Toje virkelig at Putins og Trumps allianser med deres prester og kirker er uttrykk for en positiv åndelighet?
Oraklene har tatt feil Realismen som nødvendig korrektiv
Både Hilde Sandvik og jeg ønsker å bevare rettsstaten og menneskerettighetene. Uenigheten handler om den liberale ordens grenser.
Asle Toje·12/09/2025
Illustrasjon: Andreas Töpfer
Tidligere innlegg i debatten:
Hilde Sandvik: Europa ifølge Toje
Asle Toje: Realisme og åndelighet i geopolitikken
Hilde Sandvik: Hva slags Europa ønsker vi oss?
Uenighet er et grunntrekk ved en levende offentlighet, og jeg oppfatter Hilde Sandviks tekst «Hva slags Europa ønsker vi oss?» som et forsøk på å gå i dialog, om enn med en mistro som kan skjemme enkelte av resonnementene. Tross dette er forsøket verdifullt i en tid der mange debatter ikke finner sted, fordi folk ikke vil forholde seg til hverandre.
Jeg vil i dette svaret – nok en gang – forsøke å klargjøre mitt ståsted, imøtegå noen av Sandviks innvendinger, og ikke minst anerkjenne de poengene hun fremlegger som jeg selv har hatt nytte av å reflektere videre over.
Ingen kildebruk er nøytral
Sandvik peker på at jeg ofte siterer stemmer som Solsjenitsyn, Bismarck eller E.H. Carr, og at valget av slike kilder former budskapet. Det er jeg enig i – ingen kildebruk er nøytral. Hun velger å se bort fra kildebruk som ikke tjener hennes narrativ, men la gå.
Grunnen til at jeg vender meg til disse historiske skikkelsene, er at de setter fingeren på historiske utviklingstrekk som også gjør seg gjeldende i vår samtid og som vi ellers kan være blinde for: Solsjenitsyn minner oss om hva det vil si å stå opp mot undertrykkelse; Bismarck belyser maktpolitikkens harde realiteter; Carr utfordrer forestillingen om at internasjonal orden kan bygges på idealer alene.
Betyr det at jeg deler alle deres holdninger eller ønsker meg tilbake til deres verdensbilder? Nei, selvsagt ikke. Man blir heller ikke kommunist av å sitere Karl Marx. Jeg tror vi blir klokere når vi ser også gjennom linser som ikke er våre egne. Slik håper jeg å berike den offentlige samtale som er snevret inn til et punkt hvor, for å sitere Auden,
The vases crack, the ladies die,
The Oracles are wrong:
We suck our thumbs or sleep; the show
Is gamey and too long.
Hva jeg mener med dette, er at verden er i dramatisk endring mens debatten har migrert bort fra de allmenne plattformene, kanskje fordi journalistene tok på seg rollen som «spillende dommer» – og fordi konservative perspektiver ble marginalisert og mistenkeliggjort. Tilbake sitter en fremmedgjort opinion som ikke helt vet hva de skal tro på.
Å redde liberalismen fra liberalerne
Sandvik spør hvorfor jeg ikke heller henter mer fra kilder som fremhever frihet, likhet og rettigheter. Jeg vil her vende hennes eget argument mot henne selv. Hevder hun at å sitere konservative tenkere er tegn på en moralsk eller intellektuell brist, men at å sitere liberalere, er tegn på godhet og modenhet?
Jeg tror hun blander liberalisme som politisk ideologi og «liberalt demokrati», som er en måte å organisere samfunnet på. Det har fire hjørnesteiner: demokrati, markedsøkonomi, rettstat og de grunnleggende menneskerettighetene. Jeg har ikke utfordret noen av disse.
Å late som om historien ikke betyr noe, er å invitere til rotløshet.
Men for å svare skikkelig: Jeg siterer også masser av liberale tenkere i Europatrilogien (2012–2022), og jeg mener disse verdiene er svært godt representert i debattene om de store spørsmålene i vår tid. De som leter på internett, vil kunne finne min tekst «Å redde liberalismen fra liberalerne» fra 2017 i Dagens Næringsliv.
Min rolle kan være å trekke frem konservative perspektiver som inntil relativt nylig var en naturlig del av ordskiftet her til lands, men som i dag mistenkeliggjøres som en «gateway drug» til fascisme. Det er for øvrig – og i dette er Sandvik uskyldig – interessant at å se en «DDR-ifisering» av diskursen hvor etterspørselen etter fascisme kraftig overstiger tilbudet.
Kristen etikk som grunnlag for menneskerettighetene
Kjernen i Sandviks kritikk er at jeg gjør liberale rettigheter betinget av en kristen ramme. Hun kaller dette et illiberalt premiss. Her er jeg uenig. De liberale menneskerettighetene er – også – et resultat av kristen etikk. Det finnes en masse litteratur om dette, start gjerne med Stanley Rudmans Concepts of Person and Christian Ethics (2009).
Her tror jeg vi nærmer oss en av de mest grunnleggende uenighetene. Jeg mener ikke at rettigheter opphører å eksistere uten kristendom, eller at bare kristne fortjener frihet. Det ville være en håpløs posisjon å innta. Til alt hell har jeg aldri sagt eller skrevet noe slikt.
Poenget mitt er historisk og sosiologisk: I Europa vokste ideen om individets ukrenkelighet frem i en kultur sterkt formet av kristen tenkning. Det betyr ikke at man må være troende for å verdsette rettighetene – men at disse rettighetene ikke oppstod i et vakuum.
Sandvik vil ha «menneske først, kristen så». Jeg har sympati for den grundtvigske formuleringen, men jeg tror hun glemmer hvor mye vår forståelse av «mennesket» er preget av nettopp den kristne ideen om menneskets verdi, kall det menneskeverd.
Når jeg taler for en felles fortelling, handler det ikke om eksklusjon, men om å minne oss selv på at våre institusjoner ikke kan kun bæres av lover og regler. De trenger et kulturelt jordsmonn å vokse i.
Nick Johnson fra Institute of Community Cohesion har gjort et poeng av at «i både Sverige og Danmark er det slående hvordan mennesker på venstresiden sier de ikke hadde innsett i hvor stor grad deres samfunnsmodell var basert på sterkt nasjonalt samhold». Han kan ha rett i dette.
Kjønn, familieliv og ansvar
Sandvik utfordrer meg på tonen i podkaster, særlig i omtaler av kjønn, kjærlighet og seksualitet. Jeg hører hva Sandvik sier.
Jeg forsøker ofte å bruke ironi og satire for å avkle normer. Jeg er klar over at det kan oppleves sårende, og beklager om noen føler seg krenket. Jeg regner med at også Sandvik har opplevd at hennes egne spissformuleringer om kjønnsrelasjoner i radiosammenheng kan bli tatt ille opp av enkelte lyttere.
Jeg mener likevel at samfunnsfortellinger om kjønn, familieliv og ansvar bør kunne diskuteres åpent, uten at enhver kritikk tolkes som et angrep på individers verdighet. Jeg tror ikke at å erklære seg krenket er en formålstjenlig debattform.
Sandvik og jeg er nok enige om at likestilling har vært avgjørende for de nordiske samfunnene. Der vi skiller lag, er kanskje i vårt syn på hvorvidt dagens likestillingsdiskurs alltid fremmer det som gagner fellesskapet.
Realisme og idealisme er ikke nødvendigvis motsetninger – de er to sider av den samme europeiske fortellingen.
Sandvik avviser min påstand om at hun skjuler seg i en slags udefinert sentralposisjon. Vi vet ennå ikke hvor hun står ideologisk. Det er litt skuffende at Sandvik ikke svarte på mine spørsmål med samme ærlighet og grundighet som jeg viet henne. Sandvik peker på at hun har stått i stormen før, blant annet under karikaturstriden. Det er 19 år siden.
Da jeg skrev som jeg gjorde, var det ikke for å underkjenne hennes mot, men for å påpeke at mange argumenter i dag fremføres ut fra en selvforståelse av å representere det åpne og liberale – samtidig som disse posisjonene har enorm, nesten uniform, institusjonell og mediemessig støtte.
Se også
Politiet vil iagttage dit åndedrag
Jeg ønsket å sette spørsmålstegn ved hvor «marginal» denne posisjonen egentlig er, når den har staten og kapitalen bak seg. Men jeg ser at min formulering kan oppleves som en retorisk manøver, og jeg tar poenget hennes om at vi alle bør være varsomme med slike karakteristikker.
Realismen i internasjonale relasjoner
Sandvik kritiserer realismen som forklaringsmodell, fordi den blir uangripelig og derfor utestet. Jeg er uenig. Hvis Sandvik leser den såkalte Neo-Neo-debatten i tidsskriftet International Security, fra 1980-tallet og fremover, vil hun se at realismen er testet grundig, trolig grundigere enn hva den samme debatten viser er blitt liberal internasjonalisme til del.
Jeg er enig i at enhver teori har sine blindsoner. Realismen kan ikke forklare alt, og jeg vil aldri hevde at den er hele sannheten. Men jeg insisterer på at realismen er et nødvendig korrektiv i en tid der Europa risikerer å lure seg selv med håpefullhet som policy i møte med kulturell, økonomisk og politisk krise.
Vår historie viser både solidaritet og realisme. Skal vi navigere vellykket i møte med stormakter som Russland, Kina, Japan og USA, må vi forstå maktens språk. Realisme betyr ikke å fornekte moral eller verdier – men å erkjenne at makt er svært viktig i internasjonal politikk, nok viktigere enn sinnelagsetikk.
Når Sandvik peker på EU-samarbeidets idealistiske side, er jeg enig i at det er en viktig historie. Jeg har begått en bok om dette: The EU as a Small Power (2012). Selv dette fellesskapet ble født av harde realiteter: frykt for ny krig, behov for sikkerhet og amerikansk press. Realisme og idealisme er ikke nødvendigvis motsetninger – de er to sider av den samme europeiske fortellingen.
Den liberale ordens grenser
Jeg deler Sandviks respekt for Mette Frederiksens vilje til reform innenfor den liberale orden, og jeg anerkjenner forskjellen hun fremhever mellom Frederiksen og Giorgia Meloni. Men jeg mener vi bør våge å si at dagens migrasjonspress utfordrer de liberale samfunnene på en måte som krever mer enn tekniske justeringer. Hvis rettigheter utvides til alle i verden, risikerer vi å miste evnen til å opprettholde dem for dem som allerede bor der kostnadene for dette må betales.
Dette er ikke et argument for å rive ned den liberale orden, men for å erkjenne dens grenser. Jeg tror vi begge ønsker å bevare rettsstaten og menneskerettighetene. Uenigheten handler om hvor mye kulturell og historisk ballast som trengs for å bære dem videre.
Sandvik spør til slutt om jeg virkelig mener at Putins og Trumps allianser med prester og kirker er uttrykk for positiv åndelighet. Jeg tror Sandvik tøyer dette for langt, siden jeg ikke har sagt noe slikt. Når jeg taler om kristen arv, tenker jeg ikke på statslederes instrumentalisering av kirken, men på dypere kulturelle spor: ideen om samvittighet, menneskets ukrenkelighet og forpliktelsen til å se den andre som mer enn et middel.
La meg svare klart: Jeg ønsker meg et Europa som tar vare på sin frihet, sitt demokrati og sine rettigheter – men som også erkjenner at disse ikke kan holdes i live uten en felles fortelling og et kulturelt fellesskap. Denne fortellingen trenger ikke å være snever, og den må kunne inkludere både troende og ikke-troende. Men å late som om historien vår ikke betyr noe, er å invitere til rotløshet.
Et liberalt Europa uten kulturell bevissthet har vi prøvd. Vi lever i det. Hilde Sandvik og jeg er uenige om mye, men jeg opplever at vi deler et felles mål: å bevare et Europa der menneskeverd, frihet og rettigheter står sterkt. Sandvik betoner den nordiske modellen som forbilde; jeg betoner den kristne arven som grunnmur. Kanskje kan vi enes om at begge deler er nødvendig, og at styrken ligger i spenningen mellom dem.
Takk for en skarp og viktig samtale. Jeg ser frem til fortsettelsen.
Europas samfunnsform Først menneske, så kristen
Det liberale demokratiet må forsvares – ikke underordnes en postliberal trosramme.
Hilde Sandvik·17/09/2025
Illustrasjon: Andreas Töpfer
Tidligere innlegg i debatten:
Hilde Sandvik: Europa ifølge Toje
Asle Toje: Realisme og åndelighet i geopolitikken
Hilde Sandvik: Hva slags Europa ønsker vi oss?
Asle Toje: Realismen som nødvendig korrektiv
Jeg setter pris på at Asle Toje i sitt andre innlegg i utvekslingen vår tar samtalen videre. Den har klargjort posisjoner, tydeliggjort uenigheter – og vist hva vi faktisk kan enes om. Likevel er det noen sentrale spørsmål jeg fortsatt ikke har fått svar på.
Ukraina og den realistiske vendingen
I min første tekst spurte jeg om Toje mener at Norden bør stå alene – og la Ukraina gjøre det samme. Spørsmålet var ikke retorisk, men prinsipielt: Hvis små stater igjen må tilpasse seg de store, slik den statsvitenskapelige realismen antyder, hva blir da igjen av det europeiske løftet om solidaritet – ideen om at våre verdier best forsvares i fellesskap?
Dette går til kjernen av uenigheten mellom Toje og meg: Jeg mener bestemt at Europa bør stå samlet om å forsvare de verdiene som bandt nasjonene sammen etter 1945.
Teologien som maktverktøy
Jeg spurte også om Toje ser Putins og Trumps maktpolitiske allianser med kirker og prester som uttrykk for en positiv åndelighet. Mitt spørsmål handlet ikke om tro, men om maktpolitisk instrumentalisering av religion.
Han svarer at han ikke sikter til «statslederes instrumentalisering av kirken», men til «dypere kulturelle spor: ideen om samvittighet, menneskets ukrenkelighet og forpliktelsen til å se den andre som mer enn et middel».
Dette får meg til å undre: Mener Toje at de kristne kretsene rundt Putin og Trump rent faktisk uttrykker de verdiene han selv fremhever – samvittighet, menneskets ukrenkelighet og forpliktelsen til å se den andre som mer enn et middel?
Å spørre om dette er å ta ham på alvor. For det er noe i den retningen han faktisk sier i podkasten med Wolfgang Wee. Der beskriver han bønn mellom Putins og Trumps kretser som mulig grunnlag for fred:
Men en av de tingene som jeg synes er interessant, er at et av de stedene der Trump-administrasjonen og russerne faktisk møter hverandre, er i kristentroen. De er uenige om alt. (…) De er uenige om hva som er rett og hva som er galt. Men et sted der de møtes, er at både på Putins side og på Trumps side, så er det kristne. Og de møtes i bønn, selv om det ikke er samme trossamfunn. Dette er en viktig del av det å kunne komme til et punkt der det går an å ha en samtale om hvordan unngår vi at vi brenner ned verden i denne konflikten i Ukraina. Så takk og lov for at det finnes noe sted der mennesker kan møtes på et godt sted. Og akkurat nå er kristendommen viktig, selv om det ikke er i utstillingsvinduet.
Men hvilken kristendom er det egentlig snakk om? Kristennasjonalisme, kristenkonservatisme, kristensosialisme eller kristensionisme er ikke det samme. Det er langt fra patriark Kirill til pastor Paula White som styrer Trumps troskontor. Teologi er aldri nøytral. Den kan, slik professor i systematisk teologi Jan-Olav Henriksen viser i den ferske boken Når troen ødelegger sjelen (Verbum, 2025), brukes til å undergrave moralsk dømmekraft – ved å erstatte personlig ansvar med ytre autoritet. Da er troen ikke et vern for mennesket, men en hindring for den individuelle modenheten et demokrati krever.
Voldsmannens veto
Toje mener jeg ikke har svart på hva jeg står for ideologisk, og at jeg blander sammen liberalisme og liberalt demokrati. Han fremstiller det som at jeg forsvarer «liberalismen» som ideologi, og at jeg mener det liberale demokratiet bare skal romme venstreliberale meninger.
Det har jeg aldri sagt – og jeg har bevisst ikke brukt ordet liberalisme.
Jeg forsvarer det liberale demokratiets spilleregler – som en samfunnsform der både konservative og radikale syn kan brytes mot hverandre uten at noen må frykte å miste sine grunnleggende rettigheter.
Da jeg forsvarte Flemming Rose og Jyllands-Posten under karikaturstriden, var det ikke som liberal ideolog, men fordi ytringsfriheten sto i fare – ikke bare i Danmark.
Det samme er utgangspunktet mitt i dag, når «voldsmannens veto» – vold brukt for å true til taushet – brer om seg og gjør at stadig flere ideologiske og religiøse miljøer bøyer seg før de taler.
Redd realismen fra realistene
Jeg viser altså ikke til en 20 år gammel historie, men til en kontinuitet i utfordringer som har tilspisset seg de siste årene. Toje sier han vil redde liberalismen fra liberalerne. Det kan være en god målsetning. Jeg vil legge til: Det er like viktig å redde realismen fra realistene. For realistene bør ha noe de vil forsvare. Ellers ender de med å bli nihilister, krype for Kina eller kaste Selbekkene under bussen når det måtte passe. Toje vil gjerne her peke på de kristne verdiene, men når det – som i tilfellet Putin og Trump – blir uklart hvilke «kristne verdier» det egentlig er snakk om, kan nettopp de liberale verdiene være realismens nødvendige korrektiv.
Om jeg har en ideologisk plassering, er den sosialliberal – med en konservativ rem (ut fra en overbevisning om at alle revolusjoner har en tendens til å spise sine barn). Det vestlandske tvisynet er min metode: Jeg forsøker å se flere sider samtidig uten å miste fotfeste. Tvisyn nekter å forenkle. Jeg har en ambisjon om å stille spørsmål ved makt og premisser, også når det koster.
Røtter og rammer
Når Toje sier at liberale rettigheter springer ut av kristendommen, er det et viktig historisk poeng. Men her går det prinsipielle skillet mellom oss: Jeg ser på kristendommen som en viktig del av Europas historie, mens Toje synes å gjøre den til en nødvendig ramme, også i dag.
Den europeiske humanismen og de liberale rettighetene springer historisk ut av kristen tenkning. Men de har frigjort seg fra denne – de er ikke lenger avhengige av en trosramme.
Toje skriver: «Et liberalt Europa uten kulturell bevissthet har vi prøvd. Vi lever i det.» Her følger jeg ham ikke. Det liberale Europa er dypt forankret i kulturell bevissthet – og diskuterer både nasjonal og europeisk kultur hver eneste dag. Vår utveksling er bare ett av mange eksempler.
Postliberalt skjær
Jeg har aldri påstått at Toje kun bruker konservative kilder, men pekt på at de han velger å løfte frem som linser – Solsjenitsyn, Bismarck, E.H. Carr – former perspektivet han tilbyr. Og jeg var ærlig på at jeg noen ganger er usikker på om det er tenkerne eller Tojes egne tanker jeg leser.
Se også
NRK og litteraturen Da bokkritikken forsvant fra radioen
Han skriver nå at vi «deler et felles mål: å bevare et Europa der menneskeverd, frihet og rettigheter står sterkt». Det er jeg glad for å lese!
Nettopp derfor stilte jeg spørsmålet i min første artikkel: «Dersom svaret er en mer verdi- og autoritetsbasert samfunnsorden begrunnet i kultur, moral og fellesskap, hva er det så som skal ofres?» Den danske skribenten Kasper Støvring, som Toje kalte «Nordens toneangivende konservative tenker» på Facebook 27. januar i år, argumenterer per i dag – slik jeg leser ham – gjennomgående for at den liberale orden har feilet og at universelle rettigheter må underordnes kulturell og religiøs tilhørighet.
Det er dette postliberale prosjektet jeg stiller spørsmål ved.
Derfor leser jeg Toje kritisk
Jeg har selv, mens jeg var debattredaktør i Bergens Tidende, vært opptatt av å hente inn stemmer fra hele det politiske spekteret, også ytterkantene – for å utvide debatten. Ideologisk ensretting er livsfarlig for et demokrati.
Nettopp dette rommet for meningsmangfold står på spill når noen av det postliberale tenkere Toje løfter frem som de beste, hevder at rettigheter bare gjelder dem som tilhører en bestemt kultur, tro eller tradisjon. Hva betyr det i praksis? Ikke minst når Toje samtidig har sluttet seg til Messiaskirken, som mener å forkynne den eneste rette tro. En kirke som inviterer sine konfirmanter med en plakat der det står: «Er du fastlåst i motbydelige vaner, kom i kirken uansett!»
Messiaskirken skriver om seg selv at de benytter Martin Luthers konkordiebok fra 1580 som «autoritativ tolkningshjelp». Konkordieboken er en samling av lutherske bekjennelsesskrifter, som blant annet fremholder to-regimentslæren. Kirken skal, sier Luther, forkynne evangeliet, ikke styre staten: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud!» (Matteus 22,21).
For Messiaskirken synes det å være argumentet for å opponere mot det de mener er blitt en politisert og venstreliberal (eller ‑radikal) statskirke. Asle Toje hevder i et intervju med Vårt Land (31.05.2025) at Messiaskirken ikke bedriver politikk. Et utsagn som fikk biskop emeritus Atle Sommerfeldt til å utbryte (15.06.2025): «Messiaskirken driver da politikk!» Han viste til at Messiaskirken blant annet signerte «Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold». En erklæring man kan være enig eller uenig i. Men politisk er den.
Ingen kommer undan politiken
Det er én ting å mene at tro har betydning for politiske valg. Noe ganske annet er å gjøre politiske rettigheter avhengige av tro. Det er fremdeles uklart for meg hvor Toje mener den grensen skal gå.
Det er derfor jeg leser Toje kritisk. Ikke fordi jeg vil «ta» ham, men fordi ideene han fremmer, springer ut av et større ideologisk landskap i hurtig endring – og fordi han er tilknyttet innflytelsesrike nettverk i inn- og utland, som kan komme til å legge politiske føringer for den verden vi lever i.
Nettopp derfor bør han møtes med grundig lesing offentlig. For Toje er ikke alene om å tenke som han gjør; han gir stemme til ideer som nå vinner terreng og blir politikk i store deler av Europa.
Vestlandsk tvisyn med slagside Om ytringsfrihet og meningsmangfold
Demokratiet er en endeløs dialog, og det er ikke gitt at venstresiden vil vinne enhver debatt, for alltid.
Asle Toje·19/09/2025
Illustrasjon: Andreas Töpfer
Tidligere innlegg i debatten:
Hilde Sandvik: Europa ifølge Toje
Asle Toje: Realisme og åndelighet i geopolitikken
Hilde Sandvik: Hva slags Europa ønsker vi oss?
Asle Toje: Realismen som nødvendig korrektiv
Hilde Sandvik: Først menneske, så kristen
Takk til Hilde Sandvik for nok et grundig og engasjert innlegg. Jeg opplever at vi deler et ønske om å forstå Europas utfordringer, men jeg ser meg nødt til å avvise flere av de påstandene hun knytter til mitt ståsted.
Ukraina og Russland
Når det gjelder Ukraina, er det ikke riktig at jeg mener at små stater skal overlates til seg selv. Realisme handler ikke om å oppheve solidaritet, men om å analysere hvordan solidaritet faktisk kan bestå under press. Det finnes ulike mekanismer for dette, den vanligste er forpliktende allianser.
Den solidaritet hun her sikter til må være FN-traktaten, all den tid Ukraina ikke er medlem av EU og dermed ikke er dekket av EU-traktatens klausul om gjensidig forsvar (artikkel 42.7). Siden Ukraina heller ikke er medlem av NATO, er de ikke dekket av alliansens Artikkel 5.
Radoslaw Sikorski, utenriksminister i Polen, uttalte nylig:
Hvis det blir en slags fred, kan det hende vi går til krig mot Russland neste gang Russland prøver noe mot Ukraina. Det er ikke troverdig, for hvis du vil gå til krig med Russland, så gjør det i dag. Og jeg ser ingen frivillige. Det er ingenting farligere i internasjonale relasjoner enn å gi garantier som ikke er troverdige.
Tro og makt
Sandviks fremstilling av forholdet mellom tro, makt og politikk treffer heller ikke mitt anliggende. At mennesker kan møtes i bønn på tvers av grenser, betyr ikke at jeg ser autoritære prosjekter som uttrykk for åndelighet. Den koblingen er Sandviks, ikke min.
Heller ikke bildet av meg som en som ønsker å innsnevre rommet for meningsutveksling, stemmer. Mitt anliggende er tvert imot å understreke at ulike perspektiver må få brytes mot hverandre innenfor rammer som beskytter rettigheter for alle.
Danske debattanter
Det er fint at Sandvik forsvarte Flemming Rose under karikaturstriden. Det gjorde jeg også, men jeg må be om en liten oppklaring. Hun skriver «fordi ytringsfriheten sto i fare – ikke bare i Danmark». Hun skriver i preteritum, men karikaturstriden ble da ikke vunnet av ytringsfriheten? Det er i dag ikke mulig å publisere disse karikaturene uten å frykte for livet.
Sandvik refererer til Kasper Støvring, og skriver: «[Han] argumenterer per i dag – slik jeg leser ham – gjennomgående for at den liberale orden har feilet og at universelle rettigheter må underordnes kulturell og religiøs tilhørighet.» Jeg skal ikke svare på andres vegne, så jeg lar Støvring svare på denne påstanden selv, sitert fra en e-post til meg:
Det korte svar er, at det er nationalstaten, der effektivt og med folkelig legitimitet implementerer de abstrakte menneskerettigheder som konkrete borgerrettigheder. Universalisme er en abstraktion, fordi rettigheder altid forstås og realiseres inden for en partikulær kulturel kontekst. For eksempel den nationale. Nationen, det folkelige fællesskab, er så det, der legitimerer staten. Statsborgere nyder også rettigheder, som ikke-statsborgere ikke har.
Endelig: Rettigheder svæver ikke i et abstrakt, universelt tomrum – her er de kun ord på papir – men bliver først virkelige, når der findes institutioner, der implementerer og forsvarer dem. Her kommer vi heller ikke uden om folk, om nationer, hvis vi altså vil fastholde det demokratiske aspekt af legalismen.
Hvis Sandvik ønsker å debattere videre med Støvring, er jeg sikker på at han er rede til det.
Når jeg peker på de historiske røttene til liberale rettigheter i kristen tradisjon, er det ikke for å hevde at slike rettigheter i dag er avhengige av tro. Jeg viser til en forbindelse som er et historisk faktum, ikke en normativ nødvendighet.
Bred samtale, én kristendom
Når jeg skriver at kristne fra ulike trossamfunn ber sammen, spør Sandvik retorisk: «Men hvilken kristendom er det egentlig snakk om?» Vel, i akkurat denne sammenhengen finnes kun én kristendom, den i Bibelen – sammenfattet i trosbekjennelsen.
Når det gjelder kirkesamfunnet Den lutherske kirke i Norge, er det ikke mitt syn at politiske rettigheter skal betinges av tro. Jeg avkreftet dette i mitt forrige tilsvar. Min deltakelse i dette kirkesamfunnet må ikke forveksles med et ønske om å avgrense det politiske rommet etter troslinjer.
Se også
USAs nasjonale sikkerhetsstrategi Det verste fra begge verdener
Mitt kirkesamfunn er langt mer tilbakeholdent med å vasse bredbent ut i splittende politiske spørsmål enn Den norske kirke. Vi er old school lutherske i så måte. Mer katekisme enn politikk.
Knebling gjennom vold
Jeg deler Sandviks uro for at «’voldsmannens veto’ – vold brukt for å true til taushet – brer om seg og gjør at stadig flere ideologiske og religiøse miljøer bøyer seg før de taler». Muhammed-karikaturene avfødte en bred debatt, men det kan ikke stikkes under en stol at ingen kan gjøre hva Flemming Rose gjorde uten å frykte for livet.
Jeg kan ikke akseptere den konklusjonen at de ideene jeg viser til, nødvendigvis peker mot en svekkelse av universelle rettigheter. Her gjør Sandvik opp regnskap uten vert. Det er mulig dette poenget ville stått sterkere om hun viste til hvilke grunnleggende menneskerettigheter som er under press.
Demokratiet som endeløs samtale
Jeg deler Sandviks bekymring for meningsmangfoldet, men til alt hell har sosiale medier demokratisert ordskiftet. Demokratiet er en endeløs dialog, og det er ikke gitt at venstresiden vil vinne enhver verdidebatt, for alltid.
Så, for avveksling skyld, la meg stille Sandvik et spørsmål: Mener hun at demokratiet er truet når den nye høyresiden følger de demokratiske spillereglene og vinner demokratiske valg og gjennomfører politikken som de ble valgt på?
Dette er et betydningssvangert spørsmål. Det har sterk relevans nå som den nye høyresiden utgjør de største partiene i meningsmålingene i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Det kan, tidvis, virke som om Sandvik inntar en meta-posisjon der hennes egne meninger transsubstansieres til «verdier», som deretter tillegges godhet.
Jeg verdsetter Sandviks kritiske og grundige lesning, og jeg mener samtalen vår har fått frem mye viktig. «Det vestlandske tvisynet» kan jeg like, men jeg må samtidig understreke at jeg ikke kan stille meg bak de tolkningene hun legger til grunn for min posisjon.
Hva er legitim politikk? Demokrati som uenighetsfellesskap
Hilde Sandvik fremstår som etablissementets forsvarer. Men demokratiet er av folket, for folket.
Asle Toje·25/09/2025
Illustrasjon: Andreas Töpfer
Tidligere innlegg i debatten:
Hilde Sandvik: Europa ifølge Toje
Asle Toje: Realisme og åndelighet i geopolitikken
Hilde Sandvik: Hva slags Europa ønsker vi oss?
Asle Toje: Realismen som nødvendig korrektiv
Hilde Sandvik: Først menneske, så kristen
Asle Toje: Om ytringsfrihet og meningsmangfold
Hilde Sandvik: Når spillbrettet endres
Jeg er takknemlig for at Hilde Sandvik fortsatt går til debatten mellom oss med stort alvor. Hun minner oss om at demokratiet ikke bare er et spørsmål om valg og prosedyrer, men også om institusjoner, rettigheter og den skjøre balansen mellom flertall og mindretall. Jeg er enig med henne i dette.
Samtidig vil jeg tillate meg å uttrykke en viss uro i det følgende svaret – ikke over det Sandvik frykter, men over måten hun setter sammen elementer til å begrunne frykten på. På snedig vis reflekterer innlegget hennes perspektivet til et etablissement som står under press fra opinionen og valgurnene.
Dette etablissementet virker ytterst motvillig til å innse at det noen ganger kan ta feil. Selv når det åpenbart er slik. Et interessant trekk ved vår samtid, er at det er journalistene som er etablissementets forsvarer og opposisjonens kritiker. Før var det motsatt.
Demokratiets levedyktighet
Vi har de siste årene sett hvordan makthavere i enkelte europeiske land har brukt demokratiets egne verktøy til å undergrave nettopp de forutsetningene som gjør demokratiet levedyktig. Ungarn og Polen er åpenbare eksempler.
Jeg vil mene at andre eksempler på det samme er innskrenkingene i ytringsfrihet i Storbritannia og forsøkene på å utdefinere, forby og fengsle opposisjonen vi ser i enkelte andre europeiske land. Demokrati skapes av normer og verdier. Det er også ordet for en styreform: av folket, for folket.
Sandvik advarer mot at «spillbrettet» endres. Bildet er sterkt, men også krevende, for når likt og ulikt føres inn i samme fortelling om systemendring, mister vi evnen til å skjelne felles interesser fra særinteresser. Og uten skjelning blir både kritikken og forsvaret av demokratiet svakere.
Godhetens dilemma
Sandvik avviser min antydning om at hun forvandler egne meninger til «verdier» som så tillegges «godhet». Hun skriver at dersom det er «godhet» å insistere på rettsstat og ytringsrom, kan hun leve med det. Det kan hun selvsagt, men likevel er det verdt å dvele ved hva jeg faktisk peker på.
Når man setter rettsstaten inn som selve det moralske sluttpunktet for Vestens demokratiserende prosesser, gjør man det vanskelig for seg selv og andre å diskutere hvorfor og hvordan rettsstaten skal ivaretas. Den opphøyes til noe som står utenfor debatt, og dermed også hinsides politikk.
Rettsliggjøring og såkalt lawfare svekker politikkens handlingsrom. Dommerne i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen beskyldes nå direkte – av andre toppjurister – for å drive sin egen asylpolitikk.
Saken er at når akademia, mediehus og domstoler rekrutterer ensidig, vil deres troverdighet lide idet deres output fremstår med en permanent slagside. Det finnes mye faglitteratur om institusjonell kapring. Institusjoner må også gjøre seg fortjent til tillit.
I virkeligheten er det nettopp politikkens oppgave å forvalte og forsvare rettstaten, igjen og igjen, med argumenter, institusjoner og konkrete valg. Det er ikke å nekte rettsstaten dens verdi å si dette – det er å minne om at den ikke kan opprettholdes bare ved at den tillegges «godhet».
Forskjeller og nyanser
Sandvik formulerer et viktig poeng når hun skiller mellom kanselleringskultur og illiberale lovendringer. Hun har rett i at de ikke er det samme. Likevel lister hun opp fenomener som hun setter inn i samme fortelling:
Orbán i Ungarn, Kaczyński i Polen, Meloni i Italia, kriminalisering av ytringer i Tyskland og Storbritannia, Trump i USA og Støvring i Danmark. Enkelte vil se en viss skjevhet i valget av eksempler. Til å være en debattant som hevder seg politisk ubundet, luter hun påfallende mot venstre.
Noen av disse står for reelle systemendringer. Andre står for politiske kampmidler innenfor etablerte demokratier. Noe de nevnte assosieres med, er bare ord. Når alt settes inn i én fortelling om at «spillbrettet» forandres, da risikerer vi å gjøre vår egen diagnose slappere. Demokrati er et uenighetsfelleskap.
Orbán er ikke Meloni. Tyskland er ikke Polen. Støvring er ikke Kaczyński. Dersom vi mister evnen til å se forskjeller og nyanser, hvordan skal vi da kunne svare presist på hva som faktisk truer demokratiet, som jo også handler om den slags politisk endring som demokrati muliggjør?
Umenneskeliggjøringen av høyresiden
Jeg tror at umenneskeliggjøring av en høyreside som her til lands – også etter attentater rettet mot dem – rutinemessig kalles «fascister» og «trusler mot demokratiet» som ønsker «borgerkrig», sår unødvendig splittelse i en tid hvor demokratiske krefter bør stå sammen.
Her nærmer vi oss kjernen. Sandvik sier hun ikke mener at demokratiet er truet bare fordi høyresiden vinner valg, men hun føyer til at situasjonsforståelsen avhenger av hvilken høyreside vi snakker om. Dette åpner også et større spørsmål: Hvem avgjør hva som er en «akseptabel» høyreside?
Når noen omtaler hele den nye høyresiden som en trussel, risikerer de å overse at bevegelsene de omtaler ofte springer ut av reelle erfaringer av dyrtid, marginalisering og kulturell utrygghet. Dikteren Shelley advarte mot «to hope till Hope creates / From its own wreck the thing it contemplates».
Disse bevegelsene søker seg mot hevdvunne kilder til samhold – nasjon, tro, tradisjon – nettopp fordi de opplever at andre verdier har fått monopol på å definere hva som teller som legitim politikk.
Vi gjør demokratiet fattigere dersom vi svarer med å behandle hele denne erfaringen som illegitim i seg selv. Det betyr ikke at vi må akseptere løsningene. Men det betyr at vi må akseptere stemmene, og møte dem i øyenhøyde.
Se også
Den forhatte verdensborgeren
Å la de sterke gudene tale
Det er her jeg synes Sandviks analyse blir for dramatisk. Hun skriver som om konservative mener at valget står mellom å «underkaste seg» de sterke gudene eller å gå mot borgerkrig. Men er det virkelig slik? Jeg mener borgerkrigssnakket er dypt uansvarlig.
Jeg tror demokratiet viser sin styrke best når det tåler at også de ideene vi misliker mest, får slippe til, for så å bli motsagt, kritisert og – eventuelt – argumentert ned. Hvis vi gjør alt vi reagerer instinkt på til en eksistensiell trussel, blir vi til slutt ute av stand til å skille mellom reell autoritær uthuling og den politiske uenigheten som demokratiet er bygget for å romme.
Demokratiets forutsetninger
La meg være tydelig: Sandvik har rett i at rettsstat og ytringsfrihet er forutsetninger for et fungerende demokrati. Hun har rett i at vi må være på vakt mot illiberale strømninger som søker å uthule institusjonene innenfra.
Men hun tar feil dersom hun setter Meloni i samme kategori som Orbán, eller Støvring i samme kategori som Kaczyński. Kriminaliseringen av ytringer i Tyskland og Storbritannia er derimot av samme art som de vi ser i Ungarn og USA.
Sandvik kan lett ende opp i en dump hvor hun ønsker konservative stemmer velkommen, spesielt de liberalkonservative stemmene som taper valg over alt, men ikke den valgvinnende nye høyresiden. For nettopp det å skille mellom trusler og utfordringer er selve nøkkelen til å kunne forsvare demokratiet troverdig.
Jeg vil derfor utfordre henne mildt, men bestemt, på dette punktet: Demokratiet forsvares ikke bare ved å advare mot farer. Det forsvares først og fremst ved å analysere med presisjon, møte innsigelser med vilje til dialog og gi plass til uenighet uten å utdefinere den.
Hvis alt blir en krise, mister vi evnen til å se hva som faktisk står på spill. Og da risikerer vi at begrepet «spillbrett» blir så utvidet at det til slutt mister mening.
Den nye høyresiden
Når Sandvik spør om vi aksepterer verdensbildet til den nye høyresiden, er mitt svar at vi ikke kan akseptere det som styrende norm, men at vi må akseptere det som en del av samtalen. Hva som er godt, sant, riktig og viktig er ikke gitt, det er en del av den demokratiske samtalen.
Demokratiet dør dersom vi nekter å lytte. Det er først når vi hører, svarer og argumenterer at vi viser at demokratiet er mer enn flertallsstyre, mer enn institusjoner og mer enn rettigheter. Det er en livsform bygget på uenighet.
Demokratiet forsvares ikke ved å erklære alle utfordringer som eksistensielle trusler, men ved å debattere åpent. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste om vi plasserer alle fenomener den liberale venstresiden misliker inn i én fortelling om autoritært forfall.
Da mister vi evnen til å se forskjeller. Evnen til å se, forstå og sette pris på forskjellene er det vi trenger mest når vi virkelig skal forsvare det som står på spill.
Det liberale dilemma Hvordan bevare rammene for demokratiet?
Etter en lang meningsutveksling med Asle Toje er posisjonene blitt tydeligere. Noen spørsmål forblir åpne.
Hilde Sandvik·30/09/2025
Tidligere innlegg i debatten:
Hilde Sandvik: Europa ifølge Toje
Asle Toje: Realisme og åndelighet i geopolitikken
Hilde Sandvik: Hva slags Europa ønsker vi oss?
Asle Toje: Realismen som nødvendig korrektiv
Hilde Sandvik: Først menneske, så kristen
Asle Toje: Om ytringsfrihet og meningsmangfold
Hilde Sandvik: Når spillbrettet endres
Asle Toje: Demokrati som uenighetsfellesskap
Jeg setter pris på at Asle Toje nok en gang svarer grundig, og at han har tatt seg tid til å gå inn i en lengre utveksling. Etter flere runder er det blitt tydelig hva vi frykter og hvordan vi ser verden forskjellig. Jeg vil gjerne oppsummere hva vi faktisk har diskutert, og tydeliggjøre hva jeg mener står igjen som de åpne spørsmålene.
Jeg frykter maktmisbruk som uthuler de institusjonene som skal sikre at demokratiet ikke reduseres til flertallsdiktatur: rettsstat, pressefrihet, akademisk frihet, uavhengige domstoler, organisasjonsfrihet og minoritetsvern. Derfor peker jeg på Ungarn, der Victor Orbán gjennom sine 20 år som statsminister har tatt kontroll over medier og universiteter. Og på Polen, der domstolene er politisert og kvinners rettigheter dramatisk begrenset. Ikke minst på USA, der vi nå ser bølger av kanselleringer fra høyresiden selv: Lærere, bibliotekarer og forskere har mistet jobbene fordi de underviser eller formidler «feil» stoff. Byråkrater har møtt låste dører. Mediehus blir saksøkt av Det hvite hus, noe som fører til at journalister og meningsprodusenter blir sparket.
Delegitimering av høyresiden?
Toje frykter noe annet. Han frykter at vi som forsvarer institusjonene, opphøyer meningene våre til «verdier» som tillegges «godhet» og dermed gjør dem udiskutable. Han frykter at høyresidens reaksjoner på dyrtid, marginalisering og kulturell utrygghet blir delegitimert som farlige eller illegitime. Han frykter, kort sagt, at kritikken av illiberal praksis brukes til å avvise høyresiden som sådan.
Hva var det jeg utfordret i mitt aller første innlegg? Jeg ba Toje tydeliggjøre hva slags Europa han egentlig ønsker seg. Er det et Europa der vi står sammen om liberale rettigheter og fellesskap, eller et Europa der småstater og nasjoner vender seg innover mot seg selv?
For det er alltid lettere å fjerne en rettighet enn å vinne den tilbake.
Hva har jeg fått svar på i utvekslingen vår? Jeg har fått klarhet i at Toje forsvarer «den nye høyresiden» som legitime deltakere i samtalen. Men jeg har ikke fått et klart svar på hva han egentlig tenker om at institusjoner systematisk uthules innenfra. Er Victor Orbán, Giorgia Meloni og Donald Trump bare «politiske nyanser»?
Etter å ha lest svarene hans ser jeg en metode: Han gir meg rett i prinsippene (ja, rettsstat og ytringsrom er viktig), men han relativiserer eksemplene. Han anerkjenner min uro, men rammer den inn som «frykt fra etablissementet» og «godhet» – en ramme som minner sterkt om den tyske Gutmensch-diskursen, altså forestillingen om at liberale stemmer poserer med moralsk overlegenhet i stedet for å ta del i reell politikk. Han skiller og nyanserer, men på en måte som til slutt får de illiberale tendensene i tiden, som jeg mener vi faktisk må ta på alvor, til å fordampe.
Politisering av institusjonene
Toje skriver at jeg bringer borgerkrig på bane. Det er feil. Jeg siterte Støvring, som i innlegget jeg viste til stilte opp valget mellom å «underkaste seg de sterke gudene» eller «væbnet konflikt». Ordet «borgerkrig» brukes ikke eksplisitt i denne artikkelen, men Støvring har ved flere anledninger diskutert nettopp muligheten for borgerkrig i Europa. Mitt poeng var ikke å løfte frem dette som et reelt alternativ, men å stille spørsmålet: Er dette virkelig rammene vi skal diskutere innenfor?
Mye av debatten dreier seg om institusjonenes «renhet». Her er jeg enig: ingen institusjoner er ubesmittede. Rettssystem, medier og akademia formes alltid av politikk, og bør være gjenstand for kritikk. Men poenget fra min side er ikke å late som om institusjonene er rene og hevet over kritikk, det er å sikre at de aldri blir så «smittet» at de opphører å fungere som korrektiver.
Nettopp derfor har jeg også vært sterkt kritisk til «woke»-kulturen, som jeg flere ganger har kalt kalt en religion uten nåde. Også der ser vi hvordan ideologi kan smitte institusjoner og svekke tilliten til dem. Men løsningen er ikke å gi opp spillereglene og skrote systemet. Løsningen er å verne og styrke dem, slik at både høyre- og venstresiden kan møtes i samme offentlige rom.
Jeg har vært, og er, urolig for at venstresidens hegemoni i akademia og kultur har gjort institusjonene lette å angripe, nettopp fordi de fremstår som irrelevante dersom man ikke deler det politiske ståstedet. I all diskusjon om mangfold har man glemt politisk mangfold. Konsekvensene av dette kan bli dramatiske. Når nesten halvparten av FrP-velgerne svarer «helt uenig» på at «kunst og kultur er viktig for meg» i undersøkelse fra Norsk Publikumsutvikling, er det lett å se for seg hva som skjer dersom partiet får makt. Det er alltid enklere å kutte det man selv ikke tillegger verdi. Og når kultur og akademia i stor grad har beveget seg mot venstre, gjør det beslutningen enda enklere for høyresiden.
Se også
Total mobilisering 2.0
Svekkelse av spillereglene
Det er i bunn og grunn det liberale dilemma jeg peker på: Skal vi i det liberales navn tillate illiberale og undergravende krefter å svekke spillereglene innenfra? Spørsmålet er velkjent, enten det handler om muslimsk press på institusjoner, eller den danske blasfemiparagrafen som ble opprettholdt med henvisning til sameksistens. Men det finnes også et nasjonalkonservativt dilemma: Hva gjør man når en mann som Trump, som mange nasjonalkonservative i utgangspunktet har sympati for, bruker sin makt til å true små stater som Danmark, på tvers av nasjonens selvbestemmelse? Begge deler viser at dilemmaene ikke er særskilte for én side. De gjelder oss alle.
Løsningen er ikke å gi opp spillereglene og skrote systemet. Løsningen er å verne og styrke dem, slik at både høyre- og venstresiden kan møtes i samme offentlige rom.
Og noen ganger kan de ikke bare debatteres bort, de må håndteres. For det er alltid lettere å fjerne en rettighet enn å vinne den tilbake.
Jeg setter pris på dialogen. Men spørsmålet jeg står igjen med, er det samme jeg stilte i starten: Hva slags Europa ønsker vi oss? For meg er svaret klart: et Europa der rettsstaten, fri presse, ytringsrom og minoritetsvern ikke er bare meninger i et uenighetsfellesskap, men forutsetninger for at demokratiet skal bestå.
Kanskje er Tojes evige svar at den nye høyresiden alltid må møtes i øyenhøyde. Mitt svar er at det er vi enige om, men ikke i de tilfellene der nettopp denne høyresiden vil flytte grensene for demokratiet. Og det er der uenigheten mellom oss står igjen: Hva skal ut?’
Siste brev hjem Viktigheten av å lytte til folket
Det skaper grobunn for mistillit om folket ikke gjenkjenner sin virkelighet i kulturlivet og journalistikken.
Asle Toje·09/10/2025
Illustrasjon: Andreas Töpfer
Tidligere innlegg i debatten:
Hilde Sandvik: Europa ifølge Toje
Asle Toje: Realisme og åndelighet i geopolitikken
Hilde Sandvik: Hva slags Europa ønsker vi oss?
Asle Toje: Realismen som nødvendig korrektiv
Hilde Sandvik: Først menneske, så kristen
Asle Toje: Om ytringsfrihet og meningsmangfold
Hilde Sandvik: Når spillbrettet endres
Asle Toje: Demokrati som uenighetsfellesskap
Hilde Sandvik: Det liberale dilemma
Jeg vil takke Hilde Sandvik for et gjennomtenkt sluttinnlegg. Det er gagnlig at hun tydeliggjør både sin bekymring for institusjonenes uthuling og sitt forsvar for de demokratiske spillereglene. Vi deler, tror jeg, en felles forståelse av at et levende demokrati forutsetter både rettsstat, ytringsrom og et mangfold av stemmer – også dem vi selv er uenige med.
Etablissementets forsvarere
Der vi nok ser verden forskjellig, er i tolkningen av hvor trusselen mot disse institusjonene først og fremst ligger, og hvordan man best kan møte den. Sandvik tegner et bilde av at den nye høyresiden systematisk undergraver demokratiske strukturer. Hun har dette til felles med journalister flest, som jo overveiende hører hjemme på venstresiden.
Jeg mener det er mer fruktbart å forstå dagens politiske uro som et uttrykk for bredere sosiale og kulturelle spenninger, snarere enn som et «illiberalt prosjekt». Når alt som utfordrer det etablerte umiddelbart tolkes som trussel mot selve demokratiet, risikerer vi å låse samtalen i et kvasi-moralsk hierarki der etablissementets forsvarere defineres som «innenfor demokratiet» og deres kritikere som «utenfor».
For min egen del vil jeg også advare mot de som definerer demokrati som alt annet enn folkets vilje, uttrykt i frie og rettferdige valg. Dersom borgernes preferanser avfeies som «illiberale» hver gang de etterspør lov og orden, eller strengere innvandringspolitikk, kan utdefinerte grupper miste troen på at demokratiet kan løse samfunnets problemer, slik de ser det.
Hva folket «burde» ønske
Den liberale konsensus hevder å appellere til en «høyere», universell form for folkets vilje, altså at det liberale sentrum representerer hva folket burde ønske, mens deres kritikere antas å appellere til de lave, irrasjonelle og fordomsfulle ønskene til folket.
Collins-ordboka definerer populisme som «en politisk strategi basert på en kalkulert appell til folk flests interesser eller fordommer». Men vent litt, er ikke det en bra ting? Hvem sine ønsker og begjær bør demokratiske politikere tilfredsstille, om ikke borgernes?
Sandviks eksempler fra Ungarn, Polen og USA viser at maktmisbruk og politisering av institusjoner må tas alvorlig. Men det betyr ikke at ethvert uttrykk for konservativ eller nasjonalt orientert politikk peker i samme retning.
Flere veier til politisk fellesskap
En liberal rettsstat må kunne romme flere veier til politisk fellesskap, også dem som vektlegger nasjon, kultur og tradisjon. Jeg minner om at det var disse som bygget våre samfunn. Og jeg tror det er naturlig at et Europa i permakrise gjør rett i å etterspørre nye løsninger, og også nye ledere.
Jeg deler Sandviks uro for at tilliten til institusjoner svekkes – men jeg ser årsaken som gjensidig. Når deler av befolkningen opplever at akademia, medier og kulturlivet i liten grad reflekterer deres virkelighet, skapes grobunn for avstand og mistillit.
Dette er ikke nødvendigvis uttrykk for «illiberalisme», men kan vel så gjerne skyldes et behov for representasjon og tilhørighet som demokratiet bør ta på alvor, ikke mistenkeliggjøre. Vi var – inntil relativt nylig – ivrig opptatt med å bygge et samfunn der man feiret alle former for mangfold, unntatt meningsmangfold.
Se også
Mellom Kali Yuga og Kreml
Dette er, til alt hell, på vikende front. Den nye høyresiden har vært delaktige i å bryte venstresidens strupetak på journalistikken og akademia. Det burde Sandvik takke oss for, for jeg kan forsikre om at vi som har sagt imot, har betalt med vårt omdømme – også når vi har fått rett.
Sandvik og jeg er altså uenige om beskrivelsen, men ikke om målet.
Vi ønsker begge et Europa der demokratiets institusjoner står sterkt, og hvor ingen politisk sinnelag har monopol på moralen eller fornuften. Kanskje kan vi enes om dette: at vern av rettsstaten og kampen for et åpent ordskifte fordrer at vi også verner om retten til å være grunnleggende uenige – uten å gjøre uenigheten til bevis på illiberalitet.
Leave a Reply